Jeg har vært med å kåre årets beste låter og plater for en del musikkmagasin i år. Men der er det en jury, så jeg kan ikke stå inne for alt på de listene. Så her er mine personlige favoritter fra årets plateutgivelser. Les, lær og nyt.
10. Alice Cooper – Road
– Når du har et så bra band, synes jeg det skal vises fram, erklærte Alice da han ga ut dette knallsterke albumet, som handler om det å være sju tiår ute på veien.
I en tid hvor gamle helter stort sett bare gir ut nye re-lanseringer med «ultimate» 5.1-surround og binaural-remikser av gammelt materiale på nytt og på nytt, er det en glede å konstatere at Alice leder an i klubben blant de gamle rockerne som hele tiden gir ut noe nytt. Spesielt når det er så rått og rett fram som her, hvor selv skjønnhetsfeilene er beholdt. Go, Alice!
9. Carbon Based Lifeforms – Seeker
Det er over 15 år siden jeg fikk en innføring i den svenske duoen Carbon Based Lifeforms elektroniske ambient-univers. Det er også over tjue år siden debutalbumet Hydroponic Garden. Etterfølgerne World of Sleepers og Interloper har også ligget høyt på min spilleliste, og sporet Somwhere in Russia fra den svært ambiente platen Twentythree, som kom for tolv år siden (yikes!) er et av de mest spilte sporene noensinne på mine spillelister.
Selv om CBL ikke akkurat er festmusikk, så er de populære på festivaler. De er perfekt avslapningsmusikk for når du vil slappe av etter festingen og dansingen. Albumet Derelicts kom helt opp på 12. plass på Billboards Dance/Electronic og de har også gjort det bra på britiske lister for uavhengige artister.
Om de er et nytt bekjentskap for deg anbefaler jeg å ta en lytt. Du kan takke meg senere.
8. Yes – Mirror to the Sky
Forrige album, The Quest var et stort steg framover fra den absolutt forferdelige Heaven & Earth som kom i 2014, men heller ikke da var Yes i nærheten av gamle høyder. Men nå er vi trygt tilbake i strålende proglandskap igjen. Roger Dean har laget et nydelig cover, Yes-logoen er på plass og hele tre låter er over ni minutter. Tittelkuttet er på rett under 14 minutter.
Også denne gangen er albumet kyndig produsert av bandets gitarist, Steve Howe, som var en av de viktigste elementene i bandet fra 1970 og fram til første oppløsning i 1981.
7. OMD – Bahaus Staircase
“All the world needs is art and passion… I see the future in yesterday,”synger Andy McCluskey på Bauhaus Staircase, åpnings- og tittellåten på Orchestral Maneuvers In The Darks 14. album, deres fjerde platen siden co-grunnlegger Paul Humphreys ble med igjen i OMD i 2007. Akkompagnert av en knallsterk synth-linje, er det en tekst som oppsummerer denne gruppens knallsterke bidrag til elektronisk popmusikk gjennom mer enn fire tiår. Og siden McCluskey har sagt at dette er siste album med nytt materiale er det en passende måte å gi stafettpinnen videre til neste generasjon på.
Hvis dette virkelig er det siste de skal gi ut av nytt materiale er det en strålende måte å avslutte på, med flagget til topps!
6. Trevor Rabin – Rio
Forrige vokale soloalbum kom i 1989. 34 år, 50 soundtracks og 200 konserter senere knaller Trevor Rabin til med et album jeg har hørt konstant på siden det kom i juni. Den tidligere Yes-gitaristen, som skrev Owner of a Lonely Heart, viser alle sine talenter: Som gitarist, vokalist, låtskriver, arrangør, produsent og orkestrerer.
5. MÍO – Ingen tid å miste
Har du hørt et band som er en miks av Valkyrien Allstars, Lillebjørn Nilsen, punk, Gåte, prog, heavy og folkemusikk, hvor bandet bruker fele i stedet for gitar som hovedinstrument? Ikke jeg heller før jeg hørte dette albumet, som kom noe overraskende i innboksen min i midten av juni.
Oslo-bandet frontes av Dionisia Fjelldalen, som har en stemme som går fra var og forsiktig til noe som kunne knust murstein. Jeg har nevnt fele, men her blir det nøkkelharpe, trekkspill, munnspill, tverrfløyte, sitar og alltingen. Og for hver låt tenker jeg, “dette er beste låten på albumet”. I presseskrivet brukes uttrykket Budeierock. Jeg bare sier det er skitbra og sparker rumpe jeg! Gå og lytt!
4. Luke Elliot – Let’em All Talk
Dette er usminket, rått, sårt og Lukes beste og mest varierte album. Her er det jeg skrev i min anmeldelse: «Jeg gleder meg for eksempel å gå på konsert for å få høre Bad Weather, som er som The War On Drugs (bandet) på sitt beste, med en rytme som bare befaler deg om å løfte hendene i været og brøle med når Luke skriker ut refrenget: God has a plan! Selv en hedning som meg kan begynne å tro på det etter denne platen, Luke!»
3. Steven Wilson – The Harmony Codex
Visjonæren innenfor progrock bryter alle regler og leverer et post-pandemisk mesterverk.
Ingen andre enn Steven Wilson kunne gjort akkurat dette albumet. Et av de beste sporene Impossible Tightrope er en merkelig blanding av Roger Waters og jazz. De skumle, pustende viskingene i Beautiful Scarecrow frambringer bare fryd og det er øyeblikk her som minner meg om Fear of a Blank Planet med Porcupine Tree, bandet han ledet over flere år, som plutselig også har gjort comeback (hvordan får han tid til alt?)
Enkelte av låtene er 100% solo, noe som inkluderer første single, Economies Of Scale, en delikat elektronisk sak. Mens andre låter er rett og slett framført av supergrupper av artister. Blant disse finner du uventede navn som DJ Jack Dangers på trommemaskiner og den eksperimentelle komponisten David Kollar på gitarer.
Er dette albumet Steven Wilsons mesterverk? Tiden vil vise, men jeg vedder ikke imot!
2. JUNO – Myriad Path
Visste du at vi trengte et album som blandet jazz, rock, prog, pop, vokalharmonier og rap? Ikke jeg heller. Heldigvis skjønte JUNO at verden trengte det.
Allerede i mars skrev jeg følgende om dette albumet: «Dette er andre album, og jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at jeg har funnet min første kandidat til årets ti beste album-liste, som jeg lager på slutten av året. Jeg var solgt allerede fra Bliss, som bygges opp av fingrene til Collins som danser over strengene på kontrabassen. Oppå legger Dahl Ødegård og Ellingsen Grant seg med engleaktige stemmer, og eneste minuset er at låten slutter så altfor fort.»
1. Hedvig Mollestad Weejuns – Weejuns
«En symfoni av intens musikk, animasjoner, lysshow og en klokkeklar lydmiks. Når man har med seg veteranen Ståle Storløkken på keyboards og elektroniske duppeditter og den fortsatt stigende (og snart stor) stjernen Ole Mofjell på trommer og perkusjon, skal det en del til før det blir dårlig.»
Det var det jeg skrev om Weejuns da den forutnevnte trioen presenterte denne musikken, som de har laget sammen, på Ad Lib Jazzklubb i Bodø i fjor. Jeg så det senere på nytt på Moldejazz i år, og det var en like fin opplevelse. Albumet har blitt til ved å sette sammen opptak fra to konserter i Oslo og Stavanger i september i fjor, samt en konsert i Oslo i april samme år.
Det hele er en slags miks av Steve Reich, Pink Floyd, King Crimson, Motorpsycho og Hedvig selv. Det er bare å la seg flyte med og mot slutten er det bare så sakralt og vakkert at du er glad for at livet kan by på slik musikk som dette!
