Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon.
Jeg er klar over at man som artist er forpliktet til å framsnakke sitt nye album som «det beste jeg har gjort», men du kan slå av for en kjenning, som vi sier i Nord-Norge.
Når det er sagt så er dette, etter mine ører, det beste soloalbumet Gilmour har levert. Vi har ikke vært bortskjemt med utgivelser fra ham. Fem soloalbum har det blitt siden han begynte karrieren på slutten av 1960-tallet. Og etter at han ble sjef for Pink Floyd i 1986 har de levert tre studioalbum og to livealbum.
Dette har ført til at en hel generasjon ikke aner noe særlig om ham. Dette gjelder ikke minst Charlie Andrew, co-produsenten av Luck & Strange. Gilmour har intervjuer i forbindelse med dette albumet snakket mye om Andrews «fantastiske mangel på kunnskap om, og respekt for min fortid». Det kan kanskje være forklaringen på hvorfor plata er mange hakk over hans forrige soloutgivelse, Rattle That Lock som kom for 9 år siden.
Men helt nytt er det heldigvis ikke. Gilmour høres ut selvsagt ut som Gilmour, både stemmemessig, om enn litt hesere, og på gitarspillet. Pink Floyd- og Gilmour-bassist Guy Pratt er også med på seks av sporene. Den avdøde Pink Floyd-keyboardisten Richard Wright har også kommet med via et gammelt opptak. Vi får også hjerteslag, koring med kvinnevokal som Pink Floyd og Gilmour er kjent for og kona Polly Sampson har skrevet tekster som refererer til «pipers» og noe som kan «numb the pain».
Les hele anmeldelsen hos Musikknyheter.no!
