– Hei, ropte han plutselig til meg da jeg møtte ham på torget, midt i Bergen sentrum. Jeg hadde gått forbi ham og han så kjempeglad ut for å se meg. – Tenk at jeg skulle støte på deg her, sa han.
Han pekte på kvinnen ved hans siste.
– Har du møtt min kone? Vi har vært gift i to år nå. Så hva gjør du her i Bergen?
Jeg fortalte at jeg jobbet på IT-avdelingen i et forsikringsselskap. Og at jeg gjorde en del journalistikk og foto.
– Det er strålende, svarte han. – Dette er en kjempefin by, spesielt i disse dager da vi har hatt usedvanlig fint vær.
Han fortsatte å prate, og fortalte konen om alt det morsomme vi hadde gjort sammen da vi gikk på Høgskolen i Molde. Om revyene, studentradioen, studentpolitikk, annen politikk og de strålende artiklene jeg hadde skrevet for skoleavisen.
– Denne mannen, sa han og ga meg et klaps på skulderen, – er mannen du skal ringe om du trenger noen som er kreativ.
Jeg takket pent og svarte at det var mange flink, kreative og arbeidsomme folk blant de vi hadde gått på skole sammen med, og at jeg hadde vært såpass heldig og fått jobbe sammen med dem. Jeg poengterte at ikke alt jeg hadde gjort hadde blitt like godt mottatt eller vært like bra.
– Vil du ta en kopp kaffe, eller noe? Vi kan snakket om de gode gamle dagene.
Jeg forklarte ham at jeg ikke hadde tid at jeg skulle møte noen og at jeg måtte løpe for å nå bussen min. Han fortalte meg da hvor han jobbet og sa jeg måtte ringe eller sende en epost, slik at vi kunne møtes en dag og gjøre noe sammen.
– Det var så hyggelig å treffe deg igjen, sa han, før han hans kone fortsatte bortover torget. Mens de gikk vekk hørte jeg ham fortelle henne:
– Det er han jeg har fortalt deg så mye om!
Jeg har til dags dato ikke noe som helst peiling på hvem han var…
